Helt sør i landet ligger det en halvøy som strekker seg langflat fra heiene i nord, ofte under et fortryllendde lys, utover mot det åpne havet. Jeg står der helt stille og ser ut mot det som så mange ganger gjennom livet har føltes som verdens ende. Noe med den enden stilner det bråkete hodet mitt. Lyset slutter aldri å fasinere meg og oppleves magisk. Jeg føler meg mer som meg selv her. Jeg lener meg mot vinden og lydene av det mektigste av alt, kombinert med mangelen på lyder jeg vanligvis er omringet av, demper trykket i brystet.Jeg blir rolig av å føle meg liten på dette mektige, bitte lille stedet.

Den roen strekker seg dypt, dypt inn til roten av meg og jeg er stolt av å vite, her jeg står i vinden og lyset foran verdens ende - at her har mine forfedre bodd langt tilbake i tid og følt på den samme tilhørighetsfølelsen.